Jeg drømmer om en kanalbåtferie i England, utfordringen er nå å manipulere de rundt meg, til å tro at de også drømmer om dette…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har gjort dette til en mye mer vanskelig og verre dag enn det strengt tatt hadde vært behov for. Det er lenge siden jeg forsøkte å nå deg med en gratulasjon på dagen din. Det gjør meg sint på meg selv. Det er frustrerende å ikke få rettet opp egne feil, gjøre ting ugjort, er og vil alltid være av den vanskeligste sorten.

Ja jeg har mye i ryggsekken min. Noe har jeg klart å få ut for å minske vekten, men denne hovedtyngden som ligger helt nederst i sekken, den er vanskelig å frigjøre.

Uansett så er det din bursdag i dag, den kommer helt sikkert igjen på samme dato resten av mitt liv. Og for hvert år jeg ikke får frigjort, så øker vekten, enda en vanskelig dør blir låst igjen. Hver dør har sin egen nøkkel. Og jeg er redd.

Redd for aldri å få snakket ut med deg, fortalt deg hvor mye jeg savner deg. Jeg vil gi deg en klem, kjenne nærheten din. Diskutere ting med deg. Invitere deg med ut – inn – bort og vekk. En to-mannstur.

For du er blitt en mann i dag, og jeg kjenner igjen på følelsen fra eget opphav. Dette fortjener du ikke.

Så trekker jeg meg heller litt bort fra folkemengden og flykter inn i egne gyldne øyeblikk som vi til tross alt annet, faktisk har hatt. Men det er lenge siden. Alt for lenge siden. Litt mer av meg dør. Jeg fortjener det sikkert.

Så hvisker jeg til meg selv: Gratulerer med 26års dagen sønn, måtte du få noe ut av den… Så pakker jeg sammen ordene og legger dem tilbake hvor de kom fram fra. For jeg har vandret på meg feighet, usikkerhet og skyldfølelse for det meste.

I morgen er dagen over, det er for meg det jævligste…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når hodet får hvile om natten, da blir dagen så betraktelig mye bedre…Jeg har listet meg forbi den åpne soveromsdøra flere ganger allerede denne morgenstunden, stoppet litt opp, kikket inn og konkludert for femte gang at jo han er der enda…

Livet føles noe rettferdig igjen… Må dagen din bli like god som min start har blitt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg konkluderer med at for første gang på mange år går jeg inn i høsten og mørketiden med en sparepære på. Man ønsker jo å være miljøbevist. Det er muligens for tidlig å oppsummere hele året, når vi tross alt har noen måneder igjen av det.

Når noen bevisst stikker kjepper i hjulene og forhindrer samvær med eget barn, det er det som har vært hovedtema i år. Den kampen har pågått gjennom hele året. Den har vært tung og belastende, den har allikevel vært av en slik karakter at den har sørget for at jeg har vært skjerpet og tålmodig, men samtidig frustrert og nede for telling mer enn en gang.

- Løsningen ble familievernkontoret, den samme mekler som de andre gangene, og når en ser den med kjeppene, gå ut av rommet, med en selvsikker følelse om at hun har vunnet. Ja da vet jeg at seieren er hentet hjem på den mest behagelige måten. Guttene kommer isammen igjen. Da kan hvem som vil løfte sine armer i været og tro de har gjort noe bra og flott for seg selv. Jeg vet dog bedre. Nå er alt fast samvær blitt avtalt for den nærmeste tid, det er en plan for det hele. Samtidig så er det også satt opp et tidspunkt for å sikre det hele når neste sommer er over.

 - – Det hele ble rundet av at gutten ser at faren tar moren i hånden, så far til sønn og sønn til mor. En må være ute av denne verden, den som kan finne på å bryte et slikt håndtrykk.

Så til uka som kommer, da drar jeg til Bergen den by, for å hente gull. Jeg kan nesten ikke vente. Det vet jeg er gjensidig.

Fortsatt god helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fredag 2.oktober, jeg sitter i hyggelig middagsselskap i forkant av John Cleese sitt show i Oslo. Jeg har stor sans for denne herren, det skal innrømmes. Men jeg lever i en Teigen boble for tiden. Det er ganske så behagelig. Praten rundt bordet er konsentrert om kveldens begivenhet, John Cleese. Hodet mitt derimot, er mer konsentrert om morgendagens begivenhet, Jahn Teigen fra Tønsberg til Oslo.

Så hører jeg spørsmålet: Er det andre på scenen?

Jeg løfter blikket opp fra matfatet, ser spørsmålsstilleren dypt inni øynene og sier: Ja, Anita Skorgan er jo med.

Det blir stille rundt bordet, før vedkommende som stilte spørsmålet stiller et nytt spørsmål, noe undrende: Er Anita Skorgan med?

Og i det jeg skal utdype det hele så går det opp for meg, med god hjelp fra de andre rundt bordet, at jeg nok var kommet til 3.oktober allerede. Jeg legger så hodet i hendene og bare rister på hodet av meg selv. Beklager folkens, jeg lever i en Teigen boble for tiden, det vil nok vare ut året minst.

Heldigvis blir jeg raskt tilgitt, de ser jo at jeg har det bra, der inne i boblen min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den er blitt høyere og langt mer kraftfull og tettpakket den hekken jeg så enkelt skulle forsere den gang for 34 år siden. Men den har likhetstrekk den dag i dag, hvor den står noe humrende og smiler mot meg. Som om den sier:

“Du har ikke glemt meg nei.”

Jeg er tilbake på åstedet for å finne ut hvor mine lekekamerater fra den gang klarte å nærmest forsvinne gjennom hekken som små usynlige menn. Det var høst også den gang for lenge siden. Eplene hang likså rød og fristende i treet som nå. Jeg kan ennå kjenne tennene mine sette bitt i det nydeligste eple du kan tenke deg.

Jeg kan også, selv etter alle disse årene, kjenne hendene mine sette seg fast i hekkens skarpe kvistjungel. et lyst guttehode som forsøker å tvinge seg gjennom en hekk med en salig blanding av kristtorn og litt av alt innen grønt hekk utvalg.

Se for deg, om du kan, et nydelig rødt eple, bitt fast i en liten gutts altfor store fortenner, se for deg guttekroppen som med hender og armer strekkende framover som i en slags Supermann stilling klar til å fly ut på nye livsviktige oppdrag, forsøke å bore seg gjennom det ugjennomtrengelige i full fart.

Jeg kom da også et stykke gjennom, men hodet, ble som en slags effektiv brems på flukten ut av Edens hage. Rent visuelt kunne det også ha sett ut som en inntatt rømt fange som strekker armene fram for å frivillig, ja nærmest bedende, blir påsatt håndjern og fastlåst.

Likhetstrekkene var mange, fanget som jeg var.

Nå altså 34 år senere studerer jeg hekken i et av mine barndomsriker og oppdager til min store fornøyelse en slags “spillertunnel” om du vil, som ikke har gitt rom for kronglete nettverk av grener. Så det var altså der de kom seg gjennom som ved et trylleslag. De hadde nok vært der før ja.

Jeg måler opp med dagens skostørrelse og beregner det til ca 2 1/2 sko fra min fastlåste situasjon. Jeg rister på hodet, smiler for meg selv i det jeg ser for meg følgende mulige utslag fra fortiden.

Hva om jeg hadde holdt litt mer til høyre?

Ville jeg da hatt en husk om akkurat denne kveldens epleslang?

Om jeg ble oppdaget og straffet spør du kanskje…

Både ja og nei, en følte seg heldig med tanke på kveldens mørke, det var nok til å ikke røpe meg for hagens eier. Det samme mørket, spenningen rundt det hele, sørget også for en gjennom urinvasket bukse, det tolket ihvertfall jeg som straff i seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Spist kameler i dag, det kan tåles når du blir vant til smaken, avtale i boks, gulerøtter i vente…:-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• Med de største og mest konsentrerte øyne, så studerer de hverandre, for liksom aldri glemme at de to hører sammen, som mor, som datter…Det er et fascinerende skue, for en far…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når den tid kommer, du står der forblåst og finner verken ord eller unnskyldninger gode nok, for hvorfor du gjorde som du gjorde. Da står du alene. Når det går opp for vår sønn hva du egentlig har frarøvet han, da kan du sette deg ned i kroken din og synes synd på deg selv. Herfra får du ingen sympati.

Innen den tid kommer, til jeg finner han gammel nok, så kan du fortsette å undergrave hans egne enkle ønsker. Så kan du sette deg selv foran alle andre på vår jord. Grave deg dypere og dypere ned i kommende elendighet. Det er deg fortjent.

Fullt fortjent!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akkurat nå er livet ganske så dritt,

men jeg har foreløpig, nok dasspapir…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eller kanskje ikke…

http://www.youtube.com/watch?v=89qB0VO-3K4&feature=fvst

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han skal ha for forsøket den gode mann. Jeg hadde stoppet han i lobbyen på hotellet fordi han klokken 03.30 bringte med seg en ekstra gjest. En kvinnelig sådan. Mørk som natten ute.

Jeg skjønner godt at det gjør noe med den mannlige stolthet, når en blir nektet å nyte slike ferske medbrakte varer og eller tjenester på sitt eget rom. Men alt handler om sikkerhet. Gjestenes, hotellets og til sist, ikke minst, min egen. Det finnes garantert nattevakter i denne verden, som opplever total blindhet, som velger å overse, ja til og med stikker noen kroner i egen lomme, for tilbudene florerer ved slike anledninger.

Jeg har en enkel liten greie, som for en del, kan virke noe både uvant og sært. Det heter dialog. Da er jeg villig til å finne både løsninger og ordne praktiske ting som bare det. Første bud er dog at de kan oppføre seg. At det jeg ser, ikke oppfattes som en trussel for sikkerheten jeg har ansvar for. Til sist at det ikke handler om ulovligheter.

“Ja, men du skjønner dette er min kone!”

Det kan så være. Det har jeg heller ingenting med. Da burde du ha sagt fra om det, ved innsjekk. Så jeg ber deg så vennlig som jeg i dette øyeblikket klarer, om å gjøre avskjed utenfor hotellet. Dette etter et kort nattevaktsinnlegg om at døgnprisen endres i takt med antall personer. I stedet for da å se muligheten til en retrett med æren i behold for et par skarve hundrelapper, velger da denne herren, å forlate hotellet.

Hun forsøker å forstå hva som hender. Hvilket språk hans kone snakker det vet verken jeg eller han, det er ihvertfall sikkert.

Og i det de forlater hotellet, slår det meg, at dersom dette virkelig hadde vært min kone, som jeg helt tilfeldigvis traff i en annen by, da hadde jeg kostet på meg prisforlangende.

En time senere, kommer den betalende herremann tilbake til sitt hotell, litt mindre full, men fortsatt veldig stemt for å komme ut av det hele med æren i behold.

“Det tar litt tid å finne hotellrom til sin kone, på denne tiden av døgnet!”

Ja, det vil jeg tro.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vår alles kjære Prinsesse Helene trenger teknisk bistand i forbindelse med bloggen. Herved søkes en tålmodig sjel som kan hjelpe til med bakgrunns bilde og heading/toppbilde…

Ta kontakt!

Premie uteblir, men ære og berømmelse kan man også glemme!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge sikre kilder skal det være skikkelig drittvær på gang i løpet av kvelden og påfølgende natt, det anbefales derfor å trekke ut stikk-konta

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så føler jeg meg som

et halvt menneske,

som bare vil gjenforenes!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helt på sin plass

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hender jeg henter meg inn igjen etter en nattevakt med litt etterlengtet søvn etter endt nattevakt hos en kamerat av meg. Denne kameraten har en sønn på 4. Disse to har kjøpt seg noe som heter Playstation, en stor sinna boks som står og glinser ved siden av et enda mer glinsete TV av en flatskjerm. Alt ser i grunnen veldig så innbydende ut, dersom en har lyst til å spille.

Alt dette er koblet inn i et nettverk, visst nok.

Jeg har for lengst falt ut av det hele. Ikke er jeg særlig teknisk anlagt, det vil resten av historien bare understreke.

Så, en dag, la oss kalle det i går, da fikk jeg lyst til å se på en film i stedet for å spille et spill jeg ikke ville skjønt noe av i det hele tatt. Jeg mener, jeg har jo sett at guttungen, legger sjelen sin i disse spillene, med både følelse og innlevelse, men alt jeg får med meg er at det blir trykket på en rekke duppeditter, knapper, på en sånn håndholdt controller. Fjernkontroll er kanskje et riktig ord for den slags. Jeg blir i hvertfall ganske så fjern.

Vel…

Som nevnt vil jeg heller se film på en storskjerm, enn på en liten PC skjerm.

I rommet, ja i hele leiligheten, er det kun meg, en storskjerm, en fjernkontroll og en rekke utfordringerer. Kampen er i gang.

Etter å ha prøvd de første duppedittene, knappene etc.. Så skjønner jeg at jeg er i deep shit. Når jeg da allikevel har viklet meg inn i både den ene og den andre meldingen, som lyser mot meg fra den fortsatt fristende storskjermen, så forstår jeg, at jeg har tapt.

Jeg hater å tape.

Så det er mulig at jeg la hele håndflaten på alle knappene samtidig, det er til og med mulig at jeg la begge håndflatene mine på alt som så ut som knapper, i det håp om at filmen skulle starte. Problemet var bare det at inni denne forbaskade boksen som jeg i ettertid har skjønt er mer å betrakte som en datamaskin, der lå fortsatt dette spillet, denne guttungen elsker over alt på jord…

Før i tiden sto vi foran langt enklere oppgaver:

AV og PÅ knapp.

Eject

Rewind

Forward

STOP

PLAY.

Det eneste en trengte å bry hodet sitt med var VHS eller BETA.

Plutselig er spillet ute av denne PS 3, jeg skjønner ikke hvordan, jeg bare vet at jeg besvarte feil på alle mulige spørsmål som måtte ha dukket opp.

Spørsmålene flimrer fortsatt foran meg som i en sakte sakte film.

-         Dersom du bekrefter dette valget, vil det sørge for at guttungen ikke får spilt videre på det nivået han har kommet. Vil du fortsette?

Jeg skulle svart: Nei jeg kaster inn håndkleet, og legger meg heller til å sove.

-         Vil du ringe en venn, før du går videre?

Jeg skulle svart: Nei jeg kaster inn håndkleet, og legger meg heller til å sove.

-         Er du helt sikker på at du vil forlate nettverket?

Jeg skulle svart: Nei jeg kaster inn håndkleet, og legger meg heller til å sove.

Problemet var bare det at nå var jeg blitt lys våken og temmelig oppspilt av all trykkingen.

Nå har min kamerat og hans sønn kommet hjem, kameraten rister bare på hodet, guttungen synes verden er ganske så urettferdig, og undertegnede har gått i skammekroken for lengst.

Ingen spilling på guttungen, ingen film på meg.

Hva har jeg så lært av dette?

Ikke en eneste ting, rent bortsett fra at neste gang ser jeg film på egen bærbar PC. That’s it.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, det var da endelig ikke meningen, ville bare forsikre meg om at du hadde fått med deg at jeg har blitt

MORFAR!

PS. Du skjønner det er litt dårlig og treg internettlinje hvor jeg sitter…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er hun jeg har ventet på….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den skal gi deg styrke og støtte,
alltid være tilstede.

Den skal også være magisk,
kunne gjøre tårer om til smil.

Den skal ha et hemmelig språk,
som bare vi to forstår.

Geir Morfar Olsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ta det rolig nå lille jenta vår…Ikke løpe, ut skal du få komme, til den varmeste verden du kan tenke deg. Når du kommer hjem, da er jeg der…Ser du han med tårene i øyekroken og armene åpne… Det er meg det, Morfaren din…

Tiden fram til det skjer, snegler seg sakte, veldig sakte, avgårde….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle vet vel etter hvert at det ikke er særlig trafikksikkert å bruke mobil uten en eller annen utgave av ”handsfree”. Dette vet selvfølgelig Olsen og, derfor har han til tross for svært få inkommende samtaler , spesielt i tidsrommet 07.00 – 09.00, tatt i bruk denne øreproppen, som i seg selv gir et så dårlig lydsignal, at jeg må koble den av for å få med meg det som blir sagt.

En annen ting som Olsen synes er fornuftig for å være mer trafikksikker de tidlige morgentimene, er kaffe. Gjerne et stort krus.

Denne morgenen skulle den alltid blide vietnameseren gi ekstra kaffe til Olsen, kanskje han syntes det var et ekstra behov for det.  Olsen la ikke merke til ekstra servicen før han kjørte ut på hovedvegen. Og heller ikke før han skulle rulle en røyk samtidig som øynene forsøkte å holde tritt med morgentrafikken. Olsen kaster et blikk bort på sjokoladen som ligger i passasjer setet og bare venter på å bli fortært. Handsfree ledning – Kaffe – Rulletobakk – Sjokolade…Hmmm…

Ved første  sving på rattet, er han allerede ute å kjøre, bokstavelig talt.

Ved neste sving, har han fortsatt ikke fått en kaffekjeft, men etter hvert som kaffen finner sin vei både til bukse og skjorte, så er det egentlig bare med å forsterke hetebølgen vi er inne i. Kaffen er også varm for tiden.

Det kommer noen gloser ut mellom rullerøyken, sjokoladebiten og den første kaffeslurpen, som selv en ny innflyttet vietnameser ville forstått. I et ekstremt sært øyeblikk så Olsen for seg et amerikansk erstatningskrav på millioner av kroner.

Øyeblikket varte ikke lengre enn det tok ham å starte dagens skjennepreken til seg selv.

For det er jo lov å bruke hodet, fordi om en er gått av vakt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Guttungen på nettopp fylte 7 år ga ikke bestemora si fred et sekund. Oppmerksomhetsnivå var høyt, og med hennes plan trodde hun virkelig at hun skulle klare å lande den lille pjokken. La meg slite han litt ut, tenkte hun kanskje den 74-årige bestemoren. Spørsmålet ga seg selv svar da bestemoren fridde til barnebarnet om de skulle spille litt fotball i sammen.

Før spørsmålstegnet landet, var fotballen kommet frem på plenen. Det ene målet var en benk, på motsatt side av banen fikk ei bøtte og slutten på en hekk gjøre nytte som det andre. Kampen hadde en forsiktig åpning, ingen hadde råd til å miste 3 poeng. Velplasserte pasninger gikk etterhvert over til litt små egoistiske utfall av triksing med ballen, fra bestemorens side.

Hva hun tenkte på, er ikke godt å si, men dette likte 7-åringen svært dårlig, så han gikk til angrep. Stolt som bare det, av å holde ballen så lenge i luften, fikk hun bare så vidt med seg i øyenkroken at det lille barnebarnet nærmet seg styggfort henne selv. Hun var oppe i 4 berøringer før hun lå på plenen som om hun var truffet av lynet. Guttungen hadde fått til en perfekt takling, en riktig skli takling. Og der lå bestemor nede, mens guttungen reiste seg fort og erobret ballen tilbake.

Hun lå der noen sekunder urørlig som om hun måtte sjekke om alt fungerte som det skulle. Hun klarte å puste, det ene benet løftet seg etter impuls fra hjernen, likeså det andre. Armer ble sjekket. Ingenting brukket. Rollen som eplekjekk var nå blitt byttet tvert om i det barnebarnet sto over hun som lå noe fortumlet og ør der nede på plenen.

“Dette er sånn som du må tåle, farmor, når du spiller fotball med meg”….

Ingen Rekdal kommentarer fra plenen, bare et stønn om at nå var fotballkampen over for denne gang…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mer er det kanskje ikke å fortelle om nettopp det. Det er blitt avstand i både følelser og tid mot dette en gang så uunngåelige treffstedet. Men jeg savner det allikevel.

På en måte…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Olsen fikk lagt inn en sånn ringelyd greie på mobilen sin for en liten stund siden. Med hjelp selvfølgelig! Så hver gang det kommer en sms, så kommer det også en plystrelyd. En sånn “Hello Sexy!”. Utifra blikkene til de mannlige gjestene, så er det sikkert ikke dumt å huske å sette den på lydløs før en går på vakt. Jeg skal jo sjekke dem inn og forsåvidt etterhvert ut, men slettest ikke opp.

Men den gamle damen på 77 år, hun rødmet kledelig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det vi kjører inn på den siste smale hovedvei, så nikker jeg til medpassasjers setning om at vi liksom kjører tilbake i tid, som å besøke mormor igjen svarer jeg. Det er en godfølelse som brer seg, nesten som å komme hjem. På tunet gikk små og store fritt som om det skulle være dagligdags der i gården. Det var nettopp det , det antageligvis skulle være. Ikke tilbake i tid, nødvendigvis, men en slags herlig blanding mellom nytt og gammelt, med et slags usynlig neon skilt som spurte en: Do you remember?

Hvem kunne glemme? Hvem ville i det hele tatt forlate en slik verden?

Det var menneskenes dag på gården, de små som hoppet og plasket seg opp til himmelen via 3,5 cm dypt vann, de noe eldre som enkelt husket tilbake til hva slike enkle bevegelser og opplevelser var verdt. Hvor dypt de etset seg inn i et stadig mer voksende sinn.

Fra pomp og prakt utsikt, fikk jeg øye på havet. Sin barndomskamerat. Sitt savn. Følelsen ved å være i nærheten, lytte til lydene, kjenne med egen nese, at jo, her er det fjære og flo. Kan du kjenne duften av fjære? Ja til og med tjære duften dukker opp igjen.

Mang en arbeidsøkt antas er lagt ned for å komme tilbake i tid. Det herlige visuelle miljø, ble inntatt i lange kjærlige blikk. En gang vokste Geir  opp i slike omgivelser. Nå var han vokst fra, men lengtet alltid hjem. Alltid.

Garnet lå igjen, på den skeve gamle trebryggen, som om fiskeren var ropt inn til et av dagens måltider.  En gang het fiskere som denne, Kornelius, gjerne med C. De røkte pipe og hadde kinnskjegg må vite. Påkrevet antrekk var selvfølgelig en tidligere blåfårget snekkerbukse. Noen het også Bjarne, uten noen flere dikkedarer enn det.

For det var slik det var den tiden den gang. Minst mulig dikkedarer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg får noen innfall av og til om at NU, NU er det nok. Nå skal det stoppes med dette svineriet, en gang for alle. Ved hvert tidligere tilfelle,  så har jeg stolt konkludert med at hver eneste røykfrie dag er en positiv og god dag. De har ikke vært særlig mange på rad, må jeg ærkjenne. Men fullt ut, skriker jeg ut til omverdenen og mine nærmeste at NU er tiden inne en gang til.

Ingen tror jeg skal klare det, knapt meg selv, men allikevel utsetter jeg meg for disse ubehagelige setningene som hver gang møter meg, i det jeg atter kaster inn sluttårøykehåndkleet mitt.

Neste gang, sier jeg til meg selv. Da skal jeg vise dem, ja til og med meg selv, at jeg er sjefen for egen helse.

På bordet foran ligger det 3 pakker Petterøe’s blandinger, nummer 3. Ikke fulle, men slettest ikke helt tomme heller. Det ligger i umiddelbar nærhet også nok papir til å pakke inn hele jula, nok lightere til å gasse seg selv i dårlig form. Alt skal røykes opp innen 1. Juni vises på kalenderen. Jeg går aktivt inn for oppgaven, der er jeg blitt flink. Eller nok idiot til at jeg med et smil, konstaterer at her går det jammen meg unna.

Det svir på hele tunga, for hvert et trekk som blir innhalert. Rett og slett vondt. Men jeg står det av. Jeg er blitt noe herdet.

Og denne gang skal jeg ikke la meg friste til å feire 4 dagers røykfritt opphold med å kjøpe en 10-pakning med Marlboro. Som liksom for å understreke ovenfor meg selv, at YES, Geir.

You did it again!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

25 år fra hverandre, det var utgangspunktet for de fleste. 5 minutter etter, var det ikke synlig eller merkbart i det hele tatt. Den gangens erteris samlet seg igjen. Gode smil, herlig latter, lange gode varme klemmer, håndfaste trykk,samt dypdykk i egen hukommelse.

For andre som skal ta del i slike jubileer, anbefales på det varmeste å opprette et forspill sted, som f.eks facebook.

Et annet godt tips etter egen erfaring, ikke lås dere inn i et programhelvete, jo mere løst, jo bedre.

For det er tid i sammen, ro rundt samtalene, muligheter for å samle seg i mindre eller større grupper, som er viktigst.

Bruk gjerne musikk fra gjeldende tid som en fellesnevner, men la den ikke styres til noe annet enn til bakgrunnsstøy.

Ikke glem de som ikke lenger er med, de vil alltid være en del av dere. Ikke glem de som ikke kunne komme. Vær inkluderende, du vil garantert bli overrasket over at noen faktisk har endret seg. På samme måte, som noen ikke gjør det.

Ha gjerne en kjøreplan, opprett en styringsgruppe, en klarer ikke alt, men flere klarer det meste.

Nå er treffet, som det er arbeidet med siden begynnelsen av januar over. Et treff som traff midt i blinken.

Nå er det etterarbeidet som gjenstår. Et herlig arbeid, som holder minnene vedlike. Nå er jeg tilbake til dette tastaturet. Det må bare varmes opp litt først.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sirlig pakket den lille gutten, sin reisebag. Ut i den store verden bar det med han. På overnattingsbesøk. Vekk fra egen stues mange mennesker. Store og små. Straks han kom innenfor døren til sin reises mål, startet forhandlingene om leggetid. Referat fra forrige overnattingsgjest ble ramset opp. Intet skulle være mindre, kortere eller mer for andre enn han selv.

Men det viktigste var ikke om den var ti eller halv ti, når Ole Lukkøye ropte han inn i sengen. Klokken kunne han bare sånn halvveis allikevel.

Her ble han hørt før han ble besvart, her fikk han i fritt tempo lagt fram alt han måtte ha på hjerte. Han visste ikke hva det betydde å diskutere, men han mente at han ganske sikkert hadde vært gjennom dette også. Han hadde fått velge, hva de skulle spise, plukket sitt eget lørdags godt på en FREDAG! Hvor nærme himmelen kan en komme, liksom. Intet bråk for glasset som veltet, duken var allikevel skitten nok til å vaskes. Det var på høy tid at han også fikk komme på besøk, helt alene. Han nøt hvert eneste sekund. Ingen søsken som stakk kjepper i hjula for han.

Han var i oppmerksomhetens land. Samtidig som han sto på trappen for sin retur, så var det nettopp det han bestilte. En snarlig retur. Alene. Helt alene. Han var blitt stor nok til det nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kapittel 2

Så var det ikke noe sjakktrekk fra min side å avslutte samtalen ved å legge på under hennes mest intense innlegg. Det er bare det at jeg synes jeg har fått nok fra den kanten. Mer skulle komme.

Hvor er logikken, når barnemoren på tro og ære sier at hun fremmer barnets sak og vil av hele hennes blodfattige hjerte ønske at sønnen så mer til sin far enn han i virkeligheten gjør. I mitt hode tok jeg et kjapt regnestykke, og  kom fram til at hun slettest ikke sto i sitt beste lys. Hun hadde sabotert hele 8 samvær det siste halvannet år. Hvilke sanksjoner og konsekvenser hadde det gitt henne.

NULL!

Hun foreslo ved neste tekstmelding at jeg skulle ta kontakt med familievernkontoret. I hvilken sving falt hun av lasset, tenkte jeg. Jeg svarte aldri den og heller ikke de andre som ikke egner seg på trykk. Vi har vært gjennom vår tilmålte tid på det stedet, hun var jo der hun og. I samme høye frekvens. Med samme glatte ordlag.  Hun ble gjennomskuet. Hun ble satt på plass. Men vi fikk presset fram en avtale, med fokus på vår sønn. Med hjelp fra andre, utenforstående. Det var da noe. Det bare varte ikke.

Når jeg da syntes hennes ugenerte og så til de grader udekkete truslene om å ikke få se sønnen vår igjen, da gikk jeg til aksjon. Atter en gang. Denne gang gjennom advokat.  Advokatens brev ble latterliggjort, min beskrivelse av situasjonen hånlig avfeid.

I denne perioden var jeg ikke mye til kar, ja rett skal være rett, jeg var ikke mye til far heller. For det var der, jeg skulle stått oppreist og kjempet med nebb og klør. Men jeg falt i sammen. Som et slips. Det eneste som manglet var at noen strammet knuten.

Så om jeg ikke var noe flink med telefonisk kontakt fra før, så ble det enda verre nå. Jeg gråt bare jeg tenkte på den lille gull klumpen vår og hva han var i ferd med å bli utsatt for. For å holde guttens mot oppe jeg gitt han tydelige signaler om at jeg jobbet i bakgrunnen med å gjøre det bedre. Så holdt jeg meg i stedet passivt til så godt som alle meldinger av ufin art. Karameller eller kameler. Jeg har spist dem alle. Alt i den tro at en vakker dag, da skjønner du det bedre.

Advokaten klarte allikevel å sette opp en ny avtale om samvær. Med nye retningslinjer. Fram til nå hadde jeg selv besørget utgiftene ved tidligere samvær. Det var da heller ikke vanskelig, når en så på det som en investering i stedet. For det var det det var. En investering i et barnesinn. Kvelden før hvert samvær ble kjøleskapet på nytt fyllt opp. Ikke til randen. Bare av det som jeg visste ble spist. Ingen fråtsing, men et menneskeskapt bilde av at vi hadde det vi trengte. Alt var en illusjon. Men den var det bare jeg som så. Gutten spiste det han likte. Faren spiste mindre. Så fikk han heller gå litt fremmed de nærmeste ukene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende