Trond Kirkvaag Jr. som \"sipper\'n\"…

Si fra hvor dere går hen, dette kan hende øker lysten til å blogge igjen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det går skremmende fort i nedoverbakker, heldigvis for meg så er det oppoverbakker jeg befinner meg i. De er langdryge og behagelige. Livet i seg selv byr på gode øyeblikk, enten ved å være midt i det, eller som nå, bare sitte å nyte det.

Noen ganger har jeg et sterkt behov for å fortelle deg det, som akkurat nå.

Fortsatt god jul!

Geir

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hadde det vært utdeling av priser over hvem kan bli fullere enn Olsen, så kan jeg fortsatt godt huske den gjesten som ikke kom inn på hotellrommet sitt.

Jeg fulgte med han fra sidelinjen, da han ankom hotellet etter en meget fuktig natt på byen. At han loste seg gjennom resepsjonen helt alene, var i seg selv et kunststykke. Når han fulgte opp med å trykke riktig etasjeknapp i heisen, skulle en tro at det hele ville gå bra til tross for…

Når han da 2 minutter etter klarer å dra med seg sitt slitne legeme ut av heisen, og fortsatt befinne seg i resepsjonsområdet, da er det allikevel grunn til å være noe bekymret.

Men ordet bekymret eksisterte ikke i hans verden denne natten.

For å hjelpe han på vei sier jeg: “Du må passe på å gå ut når heisen stopper i den etasjen du har rom i.”

For å forsvare sitt tokt, sier han “Hvorfor må dere alltid lage det så jævlig vanskelig å finne rommet sitt”.

Jeg tenker i mitt stille sinn: Vi har slikt å gjøre…

Han fortsetter: ” Jeg gikk ut av heisen 2 ganger, enda så ender jeg opp der nede hvor jeg gikk på. Forbannade dusteheis.”

Jeg sier meg helt enig.

Han forsøker en gang til, jeg trykker på riktig knapp denne gangen.

Det går litt lenger tid før han er tilbake, denne gangen.

“Nøkkelen virker ikke” sier han irritert og rekker meg sitt Visa kort! Som for liksom å kode om til riktig nøkkel. Jeg har egentlig mange gode kommentarer på gli, men jeg velger å la være, han ville ikke fanget de opp, eller funnet de morsomme…

Jeg legger hans Visa kort tilbake i etuiet hans og trekker samtidig ut nøkkelkortet, for så å legge det i en av hans hender som han strekker mot meg.

Ny heistur!

Så enda en ny nedtur…for han.

Det virker fortsatt ikke, sier han enda mere irritert og rekker meg et nytt kredittkort, denne gang, Eurocard…

Ta heisen du, så tar jeg trappen, jeg møter deg oppe. Jeg trykker på riktig etasje, for deretter å løpe opp trappene. Jeg ankommer etasjen før han. Som om også heisen har en noe treg natt.

Jeg henter på nytt ut nøkkelkortet fra hans etui, stikker det inn, åpner så døren og ønsker han velkommen inn.

Forbannade dritthotell, sier han som takk for hjelpen. For deretter å stikke Eurocard kortet sitt i lysholderen like innenfor døren sin. Ikke er det lys her heller påpeker han.

Jeg er enig i at dette ser ganske så mørkt ut, for hans vedkommende, før jeg ønsker han en god natt og lukker døren…

Det siste jeg får med meg er at han treffer sengen sin…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dagens mediabildet er det slettest ikke rart en ikke blir hørt. Viktige debatter og hendelser drukner i piss og oppgulp fra nord til sør. Og dersom lokføreren ikke hadde norske aner, så forsvinner også nyheten om store mennesketap fortere enn du klarer å stave tragedie.

T-R-A-G-E-D-I-E.

Det er nettopp hva det er, når forsiden av de største aviser enten de kommer i papir eller nettutgave, inneholder dag etter dag ensporet vinkling om hvordan en kvinnekropp egentlig ser ut. Samtidig slipper den til “i beste sendetid” overkåte selvsentrerte hobbykunstnere som bare på grunn av sine atter 15 berømte minutter får det til å gå for seg selv.

I mellomtiden, før du får spilt av videoen, så skjer den ene virkelige tragedien etter den andre, like bak ryggen på oss. Det eneste vi klarer å absorbere er at den videoen var utrolig hakkete.

Hører du ikke hva jeg sier!

Vi driter i om Israel blir venner med sine naboer, om Sverige er i ferd med å bli enda mere rasistisk, det eneste som snart er interessant er om hvem som egentlig har fått gaver den siste tiden, og om våre egne bilder noen ganger blir nyhetsverdi, uten å ha blitt manipulert.

Fortsetter det slik er det snart bare å lese om RBK og klubbens ekstreme dommerapparat som blir å finne på sportssidene.

Hører du ikke hva jeg sier!

Vi ser det på veiene våre og, de er av fulle av egosentriske komplette idioter som kun har en ting som mål for dagen, det å komme hjem før bilen foran. For enhver pris.

Selv har jeg ikke blogget siden juli en gang, men det er det jo fanden ikke noen som bryr seg om lenger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

***

Snekka vår, Drømmen, dunker innover den langstrakte fjorden, det er knapt en krusning på hele turen. Flagget er på plass, lyden av egen sommer går jevnt og trutt; duunk, duunk, duunk… Vi smiler til hverandre, klapper motorkasse vennlig og sier nærmest i kor; Det er gutten sin det. For han er en gutt.

For hver båt vi møter løftes hånda opp for hilsen, som om det skulle være det mest naturlige av alle ting. Og det er det jo også. Hilsemåten varierer, den er kraftigere og mer bestemt mot disse svære plastgreiene som dukker opp. Men like fullt ut vennlige.

De en møter av likesinnede lykkelige trebåteiere med sola konstant i hodet og hjertet duunk duunk duunker like behagelig, ja da får selve håndleddet en spesiell vridning liksom. Som å fortelle hverandre hvilket godt valg en har gjort ved kjøp av ekte vare.

Langs fjordens begge sider, sitter sommerstemte familier og peker, følger Drømmen med øynene, mens minnene deres går tilbake til deres eget lydbilde av sommeren. Vi, stolte som bare det. Vi gir dem et vink, selv om de sitter på land. De fortjener det.

God norsk ungdom med oppdragelse nikker med hodet i det de raser forbi. Jeg smiler. Og hilser.

Så snur vi innerst i fjorden, og tar en reprise, liksom det hele i sakte kino…

Joda, sommeren 2010 vil huskes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når Olsen har startet snekka med glødesigaretter, da er det sommer allikevel. Når han i tillegg for et par minutter av gangen, kan hive skjorta, da gjør det ingenting om skyene leker gjemmeleken med sola hans. Når Olsen kan stå avslappet til rors, med styrepinnen godt planta opp bak, mellom skinkene, ja da er det akkurat det som skal til for at han er takknemlig, takknemlig for det en har. Med et lite vrikk endrer han kursen til nye mål. Samtidig nyter han sin ene pils pr. tur. Speidende utover havet, mens han ordner seg en rullings, ja da er sommeren kommet til han. Når han samtidig kan avsluttet sin lille fisketur, med eller uten fangst, for så å legge til på en båtplass, hvis pris ikke dreper gleden av sommer og ferie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ha en likså god ferie som det vi skal ha…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv lenge etter at sola
hadde takket for seg,
hørtes lystige trekkspilltoner
iblandet høy latter…

Så sovnet de en etter en,
før den gamle radioen
løftet alle rundt opp til nye toner,
akkompagnert med måkeskrik…

Sammen rensket de fjellet
for gårsdagens
etterlatenskaper,
begge med et smil….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har forekommet en sjelden gang at jeg har brukt VGB til mine ytterst få ytringer om en og annen ting som har skjedd i livet mitt. Ikke alle har vært positivt ladet. Så har det også vært utfordringer å ta tak i, det være seg samvær eller andre deler av min private samling…

I dag, så fungerer samvær med junior så godt som perfekt, vel har jeg tatt på meg reisekostnader, men det føles allikevel som en ubetydelig utgift, for den tiden jeg får med han.

Jeg har fått meg kjærest, ja det er jo riktig nok en stund siden, vi har rukket å forlove oss for et år siden, og om enda et år, så blir det bryllup…

Hvorfor sier jeg så dette?

Jo, fordi jeg vet at andre kan ha tunge dager, vikle seg inn i vanskelige tider, og ha vondt for å se at en skal klare å komme gjennom hverdagen.

Det finnes håp der ute, jeg vet. Det er jeg også sikker på at du innerst inne er fullstendig klar over. Ta i mot en utstrakt hånd, når du får anledning til det. Det er ikke sikkert det løser seg over natten, men la tiden jobbe for de mål, ønsker og drømmer du selv setter deg.

Ta i mot et spark bak, det kan faktisk hende at du blir sparket i riktig retning.

Jeg ville bare si det…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er liksom bare små dryppedidrypp…
Ja, dersom det er vindstille altså…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tre dører mellom,
hun øvende
på sitt instrument,
jeg lyttende
…
To dører mellom,
hun øker tempo,
jeg ruses på toner
…
En dør mellom,
hun varmer
meg opp,
intetanende…
…
Helt til nå…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære Norges Fotball Forbund.

Fotballen har begynt å rulle, for noen svært få, også framover. Jeg har lagt merke til at det ikke har vært noen videre vennligsinnet mottagelse i vår gjeveste divisjon, når det gjelder nykommerne. Det er da ikke slik vi skal ta i mot gjester. Her synes jeg NFF bør sette en standard for hvordan vi ønsker å opptre opp mot de svake og ubeskyttede. Det har blitt meg gjort kjent at den tidlige starten på årets fotball sesong har kommet noe brått på en del av lagene. Ja selv noen av de som av flere grunner var forventet å ligge i topp 5 skiktet, stiller seg noe uforstående til at dere har begynt å sette de seneste resultatene inn i en tabell, for så å blafre med denne i tide og utide.

Hva om vi startet det hele på nytt, samtidig at det i forkant ble foretatt en intern undersøkelse hos hver en klubb inklusive deres spillere, om de var rede liksom?

Ellers er det jo enkelt å oppfatte dette som en tyvstart, eller hva?

PS! Ville det også vært mulig å se litt på kampoppsettet en gang til forresten?

mvh

Geir Olsen

Brann supporter (men ikkje tenk på det…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var turen kommet til deg min kjære. Du ga alltid mer enn du fikk, og for det vil jeg huske deg lenge. Ingen er uerstattelig, derfor er din gamle plass allerede blitt okkupert av en likesinnet. Sjelden syk som du var, så gikk du foran med et godt eksempel.

Du tok enhver arbeidsoppgave seriøst, og utførte arbeidet helt etter boka.

Takk kjære vaskemaskin, for den du var.

PS! Bisettelsen har funnet sted i stillhet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor har du da ikke gjort noe med det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en TUTER. Men i det siste har det tatt litt av, for å si det mildt.

Så da var det bare for Olsen å ta turen inn på teppe. Inne på teppe, sto det et langt ovalt bord, rundt det ovale bord sto det mange meget behagelige skinnstoler. Jeg tok plass i en av dem. På andre siden av bordet satt min nærmeste sjef, og vår felles overordnede. De hadde en agenda jeg ikke visste noe om. Vel, det er kanskje ikke helt sant. Det ante meg jo.

Når Olsen synes at noen kødder (er det et stygt ord, forresten? Eller kan jeg la det passere?) med arbeidsplassen hans da grubler han seg gjennom natten, henter fram hele artilleriet sitt, grubler videre for et sekund eller to, på hvordan han skal få formidlet sitt synspunkt. Inntil nylig, så har har jeg ved et par anledninger, satt ny standard for antall “bad words” i en og samme setning, uten pustepause.

Dette er selvfølgelig ikke bra.

Jeg har nå gått i gang med litt egentrening i så måte. Pusteteknikker, utbytting av stygge ord, samt generelt rensket litt oppi et varmt hode.

Jeg lurer på om det var de tre årene i Bodø som har plantet seg inn i mitt språk på det værste, men har ikke helt fått forståelse for det, av de som står meg nærmest.

Men jeg ser allerede nå, store fremskritt, i natt for eksempel, så bannet jeg bare 12 ganger i løpet av min vakt, 13 dersom en tar med de minuttene som gikk før jeg kom meg i uniformen. Det positive er at alle disse gangene var innvendig, under de 12 gangene var jeg også helt alene, så slikt sett så nådde det ikke en eneste sjel.

Dessuten har jeg nå, mens jeg har hatt dette som tema for dagens innlegg, ikke latt det komme ut et eneste stygt ord. Man må se det positive i det hele.

Jeg kjenner også at andre ting skjer som en konsekvens av den bevisstgjøringen jeg nå er inne i.

Visste du forresten at det oppfattes på en helt annen måte hos de aller aller fleste menneskene, dersom du kaller dem en avføringspose, i stedet for en drittsekk.

Ha en fortsatt lærerik dag, alle sammen.

PS. Ikke glem bursdagen min i morgen da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Merkelig hvordan noen alltid går fri,
selv om det er midt i arbeidstida…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei på deg!

Jeg har i lengre tid lurt på følgende; er det en grunn for at mange av oss handler kebab først etter mørkets frembrudd. I Stavanger, ja andre byer også, har jeg registrert deres slagferdige markedsføring av byens beste og lignende. Men på dagtid, er det kun de ansatte i lokalet. Og de er mange altså.

Så hvordan får de dette egentlig til å gå rundt, når de på dagtid, nærmest konstant er minst 2 for mange på jobb, mens på sen kveldstid, eller natten om du vil, så er de alltid 2 for lite.

Vel det var ikke bemanningen i seg selv jeg har fundert over, mer det faktum at jeg selv aldri har kjøpt kebab på dagtid, altså i de lyse timer av døgnet.

Jeg har ikke noe i mot disse menneskene fra Kebab, ja for det er vel der de kommer fra?

Og skulle jeg få inderlig lyst på en kebab, det hender jo for all del. Da venter jeg til mørkets frembrudd, så legger jeg til en sjanglende gange, begynner å snakke urent, forteller dårlige vitser i køen, roter med betalingen, bare for å ikke ødelegge mitt selvskapte bilde av at kebab, det kjøper man ikke i edru tilstand.

Nå ble jeg forresten sulten…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den nye avgiften er ikke helt på plass enda, men det er nok like før.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hørte slettest ingenting,
selv om snøen falt tungt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er 27.februar som er bursdagen min…:-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet kan starte igjen, når som helst…

Ikke si det.

Ikke i kveld.

Du har misbrukt så mange kvelder med meg, så det minste jeg kan få lov til å bestemme, er når du skal få avslutte det hele.

Forresten, gjør det nå, si det høyt.

Fortell meg at du skal la meg være for all fremtid. Ikke si du angrer, ikke et eneste sekund. Jeg vet du har fått noe ut av dette, på din måte.

Din underlige måte.

La meg få oppleve deg som en som tør. Vær direkte for en eneste gangs skyld. Si det er over. Si det er slutt. Si det nå.

Din feiging.

Så skal jeg starte mitt nye liv igjen en annen dag, ja, kanskje allerede i morgen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, jeg tar i bruk bilhornet rett som det er jeg, noen ganger bare for å sjekke at det fortsatt virker, men som oftest for å fortelle deg følgende:

HALLO! Du kan vel ikke kjøre sånn vel…

Utfordingen med å være en tuter, er dog når en møter andre tutere…Da tenker jeg høyt:

HALLO! Jeg kan vel kjøre sånn vel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gudene vet hvor det ble av, god morgen, eller god dag!

Eller rett og slett et hei…Howdy meg langt oppi……..

Ha en fortsatt fin dag…:-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Heldigvis arbeides det både godt og hardt både på skole og arbeidsplassen mot alt som kan oppfattes som mobbing. Det er satt et langt større fokus på dette i nyere tid enn hva jeg var vant til da jeg var guttunge.

Jeg hadde gledet meg til å se på Idrettsgallaen på NRK i går kveld. Gleden forsvant fort.

Der sto det ene forbildet til både ung og gammel i går og slo seg løs på andres bekostning. I utgangspunktet sikkert tenkt som uskyldige humor, men jeg som TV-titter oppfattet det hele som platt, lite gjennomtenkt og ikke minst utrolig dårlig fremlagt.

Avstanden fra humor til mobbing, den er kort til tider. I går gikk de hånd i hånd, på en særdeles ubekvemmelig måte.

Jeg foreslår for all fremtid, la humoristene ta seg av humoren, gi hver av NRKs tekstforfattere en kopi av programmet, straff de med pålagt reprise, gi dem en dobbel NRK lisens på toppen av det hele.

Når det gjelder de utøvere som lot seg overtale til å fremføre, de kan få sitte ved siden av.

Så til de som følte seg krenket i går kveld, på vegne av antatt store deler av det norske folk, BEKLAGER!

Dette ble bare flaut!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ovenfor meg sitter en 15-åring, med press fra alle bauger og kanter om hva livet bør bringe. Alt er ment godt, noe er sagt i fortvilelse, mens andre setninger kan virke som slag langt under beltestedet. De aller fleste er hentet fra egen budbringers verden i det en så veldig ønsker å sette fokus på livets små, trange stier, hvor å gå, hva å gjøre.

Alt for mange kommer med altfor mye informasjon.

Hva har det med mitt liv å gjøre, tenker 15-åringen. Hva har de med mitt liv å gjøre?

Og jeg, jeg er veldig glad for at jeg ikke lenger er 15 år. Jeg tror ikke jeg hadde klart det en gang til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fjoråret gikk

i pluss,

det er en trøst

i disse minustider.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidligere nevnte Noah, på fortsatt fire eller fem år har slått til igjen. Bevisst eller ubevisst, det er aldri helt godt å si. Det viktigste er dog at jeg har han under lupen, den lille smarte. Han inspirerer til ord, denne gutten. Ja, hele setninger og handling også, for den sakens skyld.

Kaketrikset, handler egentlig ikke om kake i det hele tatt, det bare henger igjen, fra en annen tid.

Vel, guttungen er tørst, konstant tørst. Faren hans, godkjenner et glass til med juice, ikke et fullt riktig nok, men nok til at nok skulle være nok. Gutten vil ha mer. Faren vil ikke.

En far er selvfølgelig stolt av sin sønn, den enbårne, det skulle bare mangle. Han ber Noah svare på matematikkoppgaver som 2+2=? Og flere kommer, etterhvert som han plukker inn den ene “bingoen” etter den andre. Noah blir lei, han vil ikke kaste bort “Prime time TV” på slikt tull unødvendig og uten synlig gevinst, skal vite.

Glasset er tomt, han ser bort på sin far, som rister et nei med hode sitt, som om det skulle vært evigheter sist han ba pent med sine mørke øyne om påfyll.

Så ut av ingenting, henter han frem kaketrikset sitt, slik at faren og undertegnede får en følelse av å være til stede ved en magisk aften, med de store magikerne på scenen. Vi blir trollbindt begge to.

Noah starter sitt show, det er dette han kan aller best. Se her pappa, sier han, han tar tak i juice kartongen, peker på glasset, avleder det hele med enda mere prat, mens han skjenker et par munnfulle oppi sitt eget glass. Dersom jeg har drukket to glass med juice pappa, og jeg drikker dette og. Det er nettopp hva han gjør. Og så skjenker han smart og elegant oppi to munnfulle til, mens han fortsetter; pluss dette sier han og heller innholdet ned i egen strupe. Hvor mange glass med juice har jeg da hatt?

Vi kan ikke annet enn å forsøke å hente oss inn igjen fra latteren, for den sitter løst til tross.

Alle er fornøyde, guttungen har fått ved sitt eget lille kaketriks ytterligere påfyll med juice til tross for skjenkestopp, og vi som voksne, har fått en oppvisning, vi bare gleder oss til fortsettelsen på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Junior har blitt 11 år for lengst, i følge han selv er det mange år siden han trodde på nissen. Dette kunne jeg tenke meg å teste en aldri så liten tanke. Så i forkant av vår felles julegave innkjøp, allierte jeg meg med min kjæreste. Jeg endret hennes navn til Julenissen og avtalte at hun skulle ringe meg etter en times tid.

I mellomtiden hadde vi ankommet en café for å lage en innkjøpsplan. Der kommer jeg “plutselig” på at liste over mottakere av julegaver er glemt igjen hjemme, så vi må friske opp i hukommelsen vår hvem vi skal handle til. Vi skriver ned noen navn, men står snart fast. Hadde vi enda hadde hjelp fra Julenissen sier jeg.

Han bare fnyser av min setning.

Men før fnyset får lagt seg, så ringer mobilen min, jeg blir selvfølgelig målløs når jeg ser hvem som ringer. Jeg snur mobilen mot junior slik at han ser at det virkelig er Julenissen som ringer hans far. Det ansiktsuttrykket skulle jeg gjerne hatt festet til film. I løpet av sekunder begynner barnetroen å feste seg igjen.

Jeg svarer mobilen lettere forvirret av at Julenissen ringer, og noterer navn etter navn, guttungen følger spent med.

I det jeg ønsker Julenissen god jul og avslutter samtalen, ser jeg to store øyne og en åpen munn mot meg, var det virkelig Julenissen, spør han. Ja du så jo hva som sto på displayet. Han tenker så det knaker, mest for å finne ut av det hele. Men siden du har lagret nummeret pappa, så betyr vel det at han har ringt deg før?

Jeg satt akkurat og tenkte på det samme selv, overbeviser jeg han med.

Gjennom hele handleturen dukket det opp spørsmål rundt oppringningen, jeg svarte så godt jeg kunne lyve. Når vi etter mye tråkk kommer hjem, så ber han meg om å fortelle dette til min samboer. Hun bare rister på hodet av oss og ler.

Det er da junior tar til ordet og sier: Det e saaaaant, se på mobilen te pappa då….

***

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min gode venn Noah er ikke fremmed for å dele her i verden. Noen ganger må det noe overtalelse til, noen ganger hjelper det. Andre ganger ikke. Noah er fire år, eller er han 5, det varierer littegranne.

Da jeg forleden var på besøk hos Noah og min enda bedre venn, hans far, mente sistnevnte at Noah kunne by på en barnehagelaget muffins til kaffen. Noah var ikke nevneverdig interessert til å begynne med, men så var det da denne overtalelsen ble satt på prøve.

Faren holdt et enkelt foredrag om det å dele på godene her i verden. Virkelig flott var det. For et øyeblikk så det ut til å fungere. Noah hadde hentet fram sin utrolige stilige matboks som han bruker på “jobben” sin. Den hadde han åpnet helt forsiktig for liksom å få et overblikk over godene.

Da det drøyde noe, tok jeg selv et initiativ til å skryte av det aller meste, matboks som muffins. Ja, jeg forsøkte til og med å uttale meg om kvaliteten på muffinsene, på toppen av det hele FØR en eneste smule var kommet meg til hende.

Noah åpner sin matboks, gjør det helt klart at han har fullstendig eierett på den første synlige muffinsen. Dette markeres klart og tydelig med et solid innhugg i herligheten. Han tar seg tid til å nyte det hele.

Jeg ser at det ligger matpapir over det underste laget med flere muffins, så jeg gjør et fremstøt for å erobre meg en godbit til kaffen.

Noah, kan jeg få en jeg og?

Han ser opp på meg, med et blikk som en hvilken som helst pokerspiller ville misunt han, og sier: det er ikke flere, dessverre. Men jeg har til hensikt å sette han fast, så jeg skyter ut fra hoften at det ligger mer under mellomlagspapiret. I et håp. Et lite.

Han gir meg motsvar på rappen og informerer meg om at det kun er papir og intet annet, ferdig med det. Da trer faren hans inn i samtalen, dersom det i det hele tatt var en samtale. Noah du må dele med Geir. Jeg legger listen langt lavere enn i starten og ber høflig om bare en liten bit.

Det er da han utfører det mange statsledere gjør i denne verden, han tar sin egen muffins, bryter av noe jeg ikke med beste vilje kan klare å kalle en bit. Det er, dersom jeg skal være veldig snill med den unge vennen min, små små smuler. Ikke mange, jeg teller dem til 4, selv en spurvs lille mage ville skreket etter mer.

Han ser fornøyd ut, den unge nye statslederen. Jeg tenker at vi har en jobb å gjøre for neste generasjon. Videre slår det meg hvor mange generasjoner som har sagt det tidligere.

For mitt eget vedkommende var jeg kommet inn til de rikes bord, jeg var heldig, jeg fikk smuler.

Ha en fortreffelig jul der ute, med deres egne overdådige julefeiring.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende